Bok 21: Kaddish and Other Poems

140904030Det står Oslo, 2007 i boka, med ei handskrift som er mykje finare enn den eg har no. Det er nok den perioden eg var mest oppteken av lyrikk, og spesielt beatpoesi. Boka vart lest fleire gonger, og vore med på fem flyttelass, men det er nokre år sidan sist. Det var eit godt gjensyn. Men det er ganske lenge sidan 2007, og eg har blitt litt eldre sidan sist, og det var interessant å lese denne no. Det som fascinerte meg mest med Beat-poesien var eigentleg rytmen, flyten, den assosiative skrifta. Og det er eit element eg framleis sett stor pris på, men det er ikkje lenger det som grip meg når eg les Kaddish and Other Poems.

Kaddish er ei jødisk lovprisingsbøn, og vert ofte nytta som sørgededikt. Om eg ikkje hugsar feil, krev nokre jødiske ritual at det er minst ti jødiske menn til stade. Det var få til stades ved gravferda til Allen Ginsberg si mor, så det kunne ikkje utseiast. Han skreiv etter kvart sitt eige kaddish, dedikert til Naomi Ginsberg. Mora som sto han nær, men blei institusjonalisert då han var ung. Ho levde resten av livet sitt på mentalsjukehus, som det heit på den tida. Dette diktet er eit minne over livet hennar, med alt det uglamorøse, men det er ærleg og kjærleik. Nokre les det og som at Ginsberg tek eit oppgjer med sin eigen religion, men det tykkjer ikkje eg er ei veldig interessant tolking. Det er, slik eg ser det, ei hymne til ei kvinne som var eit sentrum i livet hans. Det er ein avskjed:

Ai! Ai! we do worse! We are in a fix! And you’re out, Death
let you out, Death had the mercy, you’re done with your
century, done with God, done with the path thru it –
Done with yourself at last – Pure – Back to the Babe
dark before your Father, before us all – before the
world–

There, rest. No more suffering for you. I know where you’ve
gone, it’s good.

Titteldiktet er delt i tre delar. Tematikken er ikkje lineær, men vandrar fram og tilbake mellom Naomi sitt liv, Naomi sin undergang, Allen sitt liv som Naomi sin son, Naomi som gal, Naomi som helgen. Spesielt sårt er det å lese del 2, der sjukdomsutviklinga hennar vert lagt vekt på. Ho vart tidleg gripen av paranoia og schizofren, på ei tid der dei ikkje kunne gjera mykje for å hjelpe. Ho forsvann inn og ut av sjukehus, og den fyrste gongen var det han som måtte følge henne («and me tagging along, hoping it would end in a quiet room in a victorian house by a lake). Han skjemtest etterpå. Mora var litt inne og ute, og brukte Allen som fortruleg. Del tre er vanskeleg å skildre: den rettar seg delvis mot henne som ein lovsang, men og til Gud, som ein klagesong:  «Lord Lord an echo in the sky the wind through ragged leaves the roar of memory/ caw caw all years my birth a dream caw caw New York the bus the broken shoe the vast highschool caw caw all Visions of the Lord».

Kaddish er eit underleg dikt. Det vert drive av sin eigen rytme, typisk for Ginsberg. Ordinært, munnleg, frenetisk, rått. I mesteparten av diktet skildrar han det vanskelege og somme gonger vulgære ved livet hennar, men sjølv om det var vanskeleg var det jo akkurat det som var livet hennar. Godt og vondt. Han godtek det, og gjer det vakkert. Mot slutten vert verda gjort grovare, og ho opphøgd til ein slags sinnsjuk Madonna:

In the world which He has created according to his will Blessed
Praised
Magnified Lauded Exalted the Name of the Holy One Blessed
is He!
In the house in Newark blessed is He! In the madhouse Blessed
is He! In the house of Death blessed is He!
Blessed be He in homosexuality! Blessed be He in Paranoia!
Blessed be He in the city! Blessed be He in the Book!
Blessed be He who dwells in the shadow! Blessed be He!
Blessed be He!
Blessed be you Naomi in tears! Blessed be you Naomi in fears!
Blessed Blessed Blessed in sickness!
Blessed be you Naomi in Hospitals! Blessed be you Naomi in
solitude! Blest be your triumph! Blest be your bars!
Blest be your last years» loneliness!
Blest be your failure! Blest be your stroke! Blest be the close
of your eye! Blest be the gaunt of your cheek! Blest be
your withered thighs!
Blessed be Thee Naomi in Death! Blessed be Death! Blessed
be Death!
Blessed be He Who leads all sorrow to Heaven! Blessed be
He in the end!
Blessed be He who builds Heaven in Darkness! Blessed Blessed
Blessed be He! Blessed be He! Blessed be Death on
us All!

Titteldiktet, Kaddish, kan lesast her. 

Og her kan de høyre Ginsberg lese det opp sjølv:  

På YouTube kan de finne fleire dikt som han les opp sjølv, og det er ei oppleving!

Men titteldiktet utgjer ikkje heile samlinga. Ein anna personleg favoritt, som artar seg heilt annleis, er

The Lion For Real:

«Soyez muette pour moi, Idole contemplative…»
I came home and found a lion in my living room
Rushed out on the fire escape screaming Lion! Lion!
Two stenographers pulled their brunnette hair and banged the window shut
I hurried home to Patterson and stayed two days

Called up old Reichian analyst
who’d kicked me out of therapy for smoking marijuana
«It’s happened» I panted «There’s a Lion in my living room»
«I’m afraid any discussion would have no value» he hung up

I went to my old boyfriend we got drunk with his girlfriend
I kissed him and announced I had a lion with a mad gleam in my eye
We wound up fighting on the floor I bit his eyebrow he kicked me out
I ended up masturbating in his jeep parked in the street moaning «Lion.»

Found Joey my novelist friend and roared at him «Lion!»
He looked at me interested and read me his spontaneous ignu high poetries
I listened for lions all I heard was Elephant Tiglon Hippogriff Unicorn
Ants
But figured he really understood me when we made it in Ignaz Wisdom’s
bathroom.

But next day he sent me a leaf from his Smoky Mountain retreat
«I love you little Bo-Bo with your delicate golden lions
But there being no Self and No Bars therefore the Zoo of your dear Father
hath no lion
You said your mother was mad don’t expect me to produce the Monster for
your Bridegroom.»

Confused dazed and exalted bethought me of real lion starved in his stink
in Harlem
Opened the door the room was filled with the bomb blast of his anger
He roaring hungrily at the plaster walls but nobody could hear outside
thru the window
My eye caught the edge of the red neighbor apartment building standing in
deafening stillness
We gazed at each other his implacable yellow eye in the red halo of fur
Waxed rhuemy on my own but he stopped roaring and bared a fang
greeting.
I turned my back and cooked broccoli for supper on an iron gas stove
boilt water and took a hot bath in the old tup under the sink board.

He didn’t eat me, tho I regretted him starving in my presence.
Next week he wasted away a sick rug full of bones wheaten hair falling out
enraged and reddening eye as he lay aching huge hairy head on his paws
by the egg-crate bookcase filled up with thin volumes of Plato, & Buddha.

Sat by his side every night averting my eyes from his hungry motheaten
face
stopped eating myself he got weaker and roared at night while I had
nightmares
Eaten by lion in bookstore on Cosmic Campus, a lion myself starved by
Professor Kandisky, dying in a lion’s flophouse circus,
I woke up mornings the lion still added dying on the floor–«Terrible
Presence!’I cried’Eat me or die!»

It got up that afternoon–walked to the door with its paw on the south wall to
steady its trembling body
Let out a soul-rending creak from the bottomless roof of his mouth
thundering from my floor to heaven heavier than a volcano at night in
Mexico
Pushed the door open and said in a gravelly voice «Not this time Baby–
but I will be back again.»

Lion that eats my mind now for a decade knowing only your hunger
Not the bliss of your satisfaction O roar of the universe how am I chosen
In this life I have heard your promise I am ready to die I have served
Your starved and ancient Presence O Lord I wait in my room at your
Mercy.

Eg sitt med mine tankar, men har så lyst til å høyre andre sine.

Ginsberg sine dikt kan vera litt prega av «word vomit», men orda er sett saman på ein fascinerande, støtvis måte. Han har ein særeigen syntaks (han er russisk-amerikanar, og eg vil tru at det er dette som spelar inn). Det er lite om vakre blomar og opne himlar, men du får kome rett inn i hjernen hans. Det er kjenst somme gonger litt hyperaktivt. Men det er ei oppleving.

Samlinga er eigentleg for heavy å fordøye i eitt kjør, eg tilrår eigentleg å berre lese eit dikt om gongen. Det er mykje informasjon, det er mange ord, og drivet er heftig. Det er mange gode ting som bør doserast, og det same seier eg om Ginsberg. Det var interessant å plukke opp denne her igjen og sjå kor annleis lesinga mi er no. Er det nokon av dykk som har same type erfaring med å gjenlese lyrikk?

One thought on “Bok 21: Kaddish and Other Poems

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s