Smakebit: Annabel

innbundetI Newfoundland vert det føydd eit barn som korkje er jente eller gut – eller både gut og jente, alt etter som. Det vert teke eit val for barnet:

 

 

 

 

Men her var de nå, hun og Treadway og vesle Wayne, og hele den lille menigheten var samlet, for de hadde merkelig nok tro på at presten evnet å velsigne dem. Jacinta ønsket seg en helt annen kirke: et gult hus med blå vinduskarmer og en vidåpen dør. Hun skulle ønske at det var en stor kvinne som eide huset, som var inne i det. En kvinne som aldri ville bladd opp på side 254 i Den Allmenne Bønneboken og messe: «Kjære menighet, vi vet at alle mennesker er unnfanget og født i synd…» Hvordan kunne noen velge sånne ord når et barns liv skulle til å begynne? Hun visste at Treadway ikke hadde noe forhold til de ordene, men han var jo til stede. Alle fra havna var til stede, og lyset fra vinduene falt inn over hodene deres og mørket i kirken gjorde alt usynlig, bortsett fra de opplyste sidene av ansikter og hoder. Det var mørkt her inne, og presten var skåret i tre, og solskinnet flammet og kunne blinde deg utenfor den åpne døren, der friheten ventet, så lys og skremmende.

Etter prekenen gikk Jacinta, Treadway, alle onklene og tantene og Thomasina opp til døpefonten. Sogneprest Taft spurte foreldrene etter barnets navn.

«Wayne,» sa Treadway.

Dette er det siste øyeblikket min datter eksisterer, tenkte Jacinta. Hun så mot døren. Hvor var den vesle jenta i den sollyse kjolen? Kom til meg. Løp fort! Men det sto ingen i døråpningen. Jacinta lukket øynene og ba til Isis somf antes i vinduet i katedralen i St. John’s. Ikke Maria. Isis, hun hadde sønnen Horus, som var både et barn og en falk.

«Jeg døper det,» –Julian Taft dyppet fingrene i kaldt vann og tegnet et kors på barnets panne – «Wayne Blake.»

Thomasina sto rett bak Julian Taft i korkappen sin, så nær at brystet hennes streifet skulderen hans, så nær at hun pustet ham i øret. Hun hvisket noe.

Julian Taft kunne kunsten å snakke uten å bevege leppene, så lavt at bare Thomasina kunne høre hva han sa. Han var flink til å skjule sin virkelige stemme for folk. «Hva sa du?»

Thomasina var enda dyktigere enn ham, og hvisket «Annabel», så lavt at han ikke kunne høre henne. Thomasina trodde på at det fantes kraft i navn.

Navnet Annabel la seg over barnet, lydløst som pollen, ved siden av det navnet Treadway hadde valgt.

Eg har kome cirka halvvegs, og eg vert ikkje heilt komfortabel med språket. Nokon gonger vert det påteke poetisk, andre gonger spissa, andre gonger… Ja, eg vert som sagt ikkje klok på det. Men Winters gjer ein utmerka jobb (så langt) på å skildre dei ulike lagnadane i det bittelille samfunnet.

Kathleen Winter (2012). Annabel. 380 s.

Trykk inn på Flukten fra virkeligheten for fleire smakebitar 🙂

12 thoughts on “Smakebit: Annabel

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s