Smakebit: Frankenstein

Ei fri tolking av dagen sitt tema: romantikk. I den norske skulen har ein vanlegvis sett på romantikken i samband med nasjonalromantikken, med unnatak av eit par diktarar og eit trekantdrama. Eg har ikkje sett særskilt på romantikken utanfor landegrensene. Eg har jo visst at det ikkje var eit særnorsk fenomen, men i og med at denne litterære perioden fell saman med ein del andre ganske interessante og avjerande hendingar «innomhus» har eg glatt oversett verda utanfor. Men det hjelp ikkje så mykje når ein sjølv skal forstå kva dette eigentleg er for noko, og under jakta etter noko å namedroppe for å imponera kollegaer og forvirra elevar måtte eg stoppe opp litt. Frankeinstein? Som i han med monsteret? Det har i alle fall veldig lite å gjera med Synnøve Solbakken. Så no har eg rigga meg til med influensa i kroppen, te i koppen, og bok i fanget.

Den fulle tittelen er «Frankenstein or the Modern Prometheus». For å ha det klart: Frankenstein er skaparen, ikkje monsteret. Promethevs er ein skikkelse i gresk mytologi, kjend for å ha gitt menneskja eld. Han var kjend for klokskapen sin, og det var den same klokskapen som sørga for Promethevs sin lagnad. Ein kan vel med dette konkludera med at tittelen er eit godt, gamaldags frampeik. ¹

Partly from curiosity, and partly from idleness, I went into the lecturing room, whch M. Waldman entered shortly after. This professor was very unlike his colleague. He appeared about fifty years of age, but with an aspect expressive of the greatest benevolence; a few grey hairs covered his temples, but those at the back of his head were nearly black. His person was short, but remarkably erect; and his voice the sweetest I had every heard. He began his lecture by a recapitulation of the history of chemistry and the various improveents made by different men of learning, pronouncing with fervour the names of the most distinguished discoverers. He then took a cursory view of the present state of the science, and explained many of its elementary terms. After having made a few preparatory experiments, he concluded with a panegyric upon modern chemistry, the terms of which I shall never forget–

«The ancient teachers if this science,» said he, «promised impossibilities and performed nothing. The modern masters promise very little; they know that metals cannot be transmuted, and that the elixir of life is a chimera. But these philosophers, whose hands seem only made to dabble in dirt, and their eyes to pore over the microscope or crucible, have indeed performed miracles. They penetrate into the recesses of nature, and show how she works in her hiding-places. They ascend into the heavens: they have discovered how the blood circulates, and the nature of the air we breathe. They have acquired new and almost unlimited powers; they can command the thunders of heaven, mimic the earthquake, and even mock the invisible word with its own shadows.»

Such were the professor’s words – rather let me say such the words of the fate – enounced to destroy me. As he went on I felt as if my soul were grappling with a palpable enemy; one by one the various keys were touched which formed the mechanism of my being: chord after chord was sounded, and soon my mind was filled with one thought, one conception, one purpose. So much had been done, exclaimed the soul of Frankenstein – more, far more, will I achieve: treading in the steps already marked, I will pioneer a new way, explore unknown powers, and unfold to the world the deepest mysteries of creation.

Romanen manglar fjell, dalar og eplekjøkke bondesønar. Dei romantiske draga kjem andre stadar. Synet på vitskap (menneske vs. natur, og spørsmålet om korvidt desse står i motsetnad til kvarandre) gjer seg gjeldande. Frankenstein forsøker å kombinera den gamle og den nye vitskapen, og skal gjennom dette gjera det perfekte eksperiment: han skal lage liv der det før var dødt.

¹Eit raskt googlesøk ugyldiggjorde denne tanken ganske kjapt. Dette er fara med å skriva om noko ein ikkje har lese, men eg lar det stå.

Her finn du fleire smakebitar. 

8 thoughts on “Smakebit: Frankenstein

  1. Den här boken står faktiskt i min bokhylla – oläst, ännu. Spar den till en solig sommardag då jag , förhoppningsvis klarar av att ta till mig tankarna omkring texten mer än försöka associera med filmer jag sett. Tack för smakbiten!

    Likar

  2. Jeg synes det mest interessante med denne romanen er hvordan Frankenstein nekter å ta ansvar for egne handlinger. Han skaper et monster, men ikke ved å gi en død skapning liv, heller ved å avvise den og nekte å se forbi det motbydelige ytre. Selv om monsterets hevngjerrige handlinger er grusomme er ikke Franskenstein uten skyld, og jeg kan ikke si jeg får mer sympati for han enn for monsteret.

    «I was benevolent and good; misery made me a fiend. Make me happy, and I shall again be virtuous.»

    Takk for smakebiten! Det er noen år siden jeg leste denne sist, nå fikk jeg lyst til å finne den frem igjen (det er en av mine favorittbøker).

    Likt av 1 person

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s