Spør vinden

I bokhyllelesinga skulle me starte med å lesa ei bok med eit blått omslag, og eg har faktisk ikkje uleste bøker i hylla med blå omslag… Raudt, derimot. Og kvitt. Og gult. Men ikkje blått. Men eg juksar litt, for eg har nyleg fått ei lyrikksamling med ein heil del blått på seg. Eg er glad i Hauge, men har ikkje lese han systematisk. Det er umogleg å gå på norsk skule utan å lese om sagar, tunkattar, og vågar me ikkje veit um. Og det er vel og bra, i likskap med kanskje 80% av alle nordmenn har eg “Den draumen” som eit av mine yndlingsdikt (kun slått av Kaddish). Men med Hauge sin enorme produksjon er det litt synd at det kun er desse dikta som har vorte ein del av kulturfellesskapen vår. Spør vinden vart gitt ut i 1971. Då var Hauge 63 år gamal. Det var veldig, veldig vanskeleg å velja ut eit par dikt blant dei 75 i samlinga. Eg har forsøkt så godt eg kan, men sjølvbegrensningas kunst er ikkje blant mine (mange) talent.

Bevis på blå bok:

img_2103

Før me byrjar: Høyr på radiodokumentaren Lyrikk og lobotomi. Dokumentaren handlar litt om psykiateren Konrad Lunde, litt om ein av pasientane hans – Olav H. Hauge – og ein heil del om korleis opphalda på sjukehuset påvirka Hauge og diktinga hans. Eg har lenge gått og sikla på Hauge sine dagbøker på grunn av dei utdraga eg har lese der han skildrar einsemda i å vera psykisk sjuk. Og, for å vera ærleg, litt om kjærleiksforteljinga hans, for den er noko for seg sjølv.

img_2071

Eplegartnaren frå Hordaland ser på seg sjølv som handtverkar, ikkje kunstnar. Eg veit no ikkje om det å vera handtverkar er dårlegare enn å vera kunstnar, men han nølar med å setja seg sjølv høgt. I samlinga skriv han fleire gonger om eiga dikting som noko ein “gamal diktar” kan underhalde og more seg sjølv med. Viss desse “husa” berre hadde vore for han personleg hadde det vore ein sak, men Hauge skapar eit tidlaust rom som alle kan “krjupa inn” i og “kveikja ljos”. Det betyr ikkje at det alltid er triveleg:

… Men det er noko allment over det det, til og med når han går langt utføre mine referanserammer (det er kanskje berre eg som ikkje har spesiell innsikt i kinesisk dikting frå 300-talet). Eg likar han eigentleg best når han skriv om konformitet (over og under):

img_2069

Hauge jobba hardt med å vera det han kalla normal. Å skriva normalt, å tenkje normalt, å arbeide med fornufta. Han tillet seg sjølv små sidesprang her og der, men han skriv kontrollert, og svært ofte handlar det om det å passe inn i noko. Eplegartnaren vart tidleg ramma av “sorgesjuke”, og han strevde lenge med å handtera dette. Det er freistande å lesa ein heil del biografi inn i dette, spesielt etter å ha høyrt radiodokumentaren, men det er slett ikkje naudsynt, for “galne” eller ikkje – han allmenngjer dei vanskelege kjenslene som ligg i dei fleste av oss (… gjer dei ikkje?). Det er ikkje eigentleg pessimistisk, men utforskande dikting, og som konsekvens utforskande lesing. Kvar gong eg har bestemt meg for å leggja ut eit dikt har eg tenkt at “dette er favoritten min”, men eg trur faktisk kanskje at det er dette:

img_2105

Diktlesing kan vera ei vanskeleg øving, og det å seie noko om heile samlingar tykkjer eg er enno vanskelegare. Eg sit att med mange ulike inntrykk, og må fordøye (eg har faktisk “fordøya” i ei veke no medan eg har tenkt på kva i all verda eg kan sei!). Men når ein ikkje har noko klokt å tilføre dei vakre (brutale) dikta kan det vera like greitt å ti stilt. Så no skal eg gjera det.

Hauge les “Lodd” her:

Viss du er i beit for ei bok med blått omslag kan du lesa dei andre bokhyllelesarane sine val her. 

 

Bok 39: The Waste Lands and Other Poems

Siste runde i bokhylleutfordringa: Eg har rimeleg dårleg samvite for å ha juksa i runde 6 og skulka 7 og 8, men snik meg likevel med i æresrunden: eit verk av ein nobelprisvinnar. Marquez står framleis og samlar støv i vindaugskarmen, for eg hadde lyst til å lesa noko heilt anna akkurat no. Når det gjeld lesing tykkjer eg at det er greitt å omfamne min låge impulskontroll og manglande evne til konsekvenstenking. Sorry, Gabriel, no vart det lyrikk, og det vart TS Eliot.

TS Eliot var ein sjukeleg, nevrotisk britisk-amerikanar som tydelegvis berre var tidvis lukkeleg. Alt låg til rette for ei karriere som modernist. Han fekk Nobelprisen i litteratur i 1948 for sitt “outstanding, pioneer contribution to present-day poetry”. Ikkje små ord, men dette var heller ikkje ei lita merksemd.

Sjølv om eg har lyst til å protestera mot førestillinga om at lyrikk er ein vanskeleg sjangar vil eg på grunn av dette seie at han kan vera ein vanskeleg forfattar. Men det er eit men! Språket hans tilgjengeleggjer kjenslene, på trass av referansar som nokon gonger går inn i det ukjende. Han vert skulda for å vera pompøs og utilgjengeleg, men det kan vel sjåast på som ein yrkesrisiko. For min del går fint, for eg meistrar den tvilsame evna å glatte lett over det eg ikkje kan. Dei mest spanande stadane for meg er eigentleg dei gongene allusjonane gir gjengklang til noko eg veit at eg har visst, men gløymt. Og det oppsummerar vel eigentleg kjenslene mine når det gjeld lyrikklesing.

Eliot var svært kunnskapsrik, og dikta i samlinga er full av referansar til historiske, filosofiske og mytologiske storleikar. Dette sett krav til lesaren; krav eg sjølv ikkje alltid klarar å følgje opp. Eg trur og voner at manglande inngåande kjennskap i alt dette ikkje er eit teikn på skortande allmenndanning, men som lesestoff utgjer dette ei (god!) utfordring. Forma er lett å kjenne att. Som tidleg modernist meistrar TS Eliot ei kjend lyrisk form, som han bryt opp når temaa går over i det mest hektiske og feberaktige. Bileta er både vakre og groteske. Ei spanande oppleving!

Samlinga består av The Love Song of J. Alfred Prufrock, Preludes, Gerontion, Sweeney Among the Nightingales, The Waste Land, Ash-Wednesday, Journey of the Magi, Marina, Landscapes, og Two Chrosues from “The Rock”. Dikta varierar i lengd og kompleksitet.

Who is the third who walks always beside you?
When I count, there are only you and I together
But when I look ahead up the white road
There is always another one walking beside you
Gliding wrapt in a brown mantle, hooded
I do not know whether a man or a woman
—But who is that on the other side of you?

What the Thunder Said

Og her kan du høyre forfattaren sjølv lesa fyrste dikt i samlinga – The Love Song of J. Alfred Prufrock:

Denne samlinga er ein del av bokhyllelesingsutfordringa. Denne vert administrert av Hedda på Boktanker. Kikk innom bloggen hennar for å ta ein titt på kva dei andre les!

Bok 21: Kaddish and Other Poems

140904030Det står Oslo, 2007 i boka, med ei handskrift som er mykje finare enn den eg har no. Det er nok den perioden eg var mest oppteken av lyrikk, og spesielt beatpoesi. Boka vart lest fleire gonger, og vore med på fem flyttelass, men det er nokre år sidan sist. Det var eit godt gjensyn. Men det er ganske lenge sidan 2007, og eg har blitt litt eldre sidan sist, og det var interessant å lese denne no. Det som fascinerte meg mest med Beat-poesien var eigentleg rytmen, flyten, den assosiative skrifta. Og det er eit element eg framleis sett stor pris på, men det er ikkje lenger det som grip meg når eg les Kaddish and Other Poems.

Kaddish er ei jødisk lovprisingsbøn, og vert ofte nytta som sørgededikt. Om eg ikkje hugsar feil, krev nokre jødiske ritual at det er minst ti jødiske menn til stade. Det var få til stades ved gravferda til Allen Ginsberg si mor, så det kunne ikkje utseiast. Han skreiv etter kvart sitt eige kaddish, dedikert til Naomi Ginsberg. Mora som sto han nær, men blei institusjonalisert då han var ung. Ho levde resten av livet sitt på mentalsjukehus, som det heit på den tida. Dette diktet er eit minne over livet hennar, med alt det uglamorøse, men det er ærleg og kjærleik. Nokre les det og som at Ginsberg tek eit oppgjer med sin eigen religion, men det tykkjer ikkje eg er ei veldig interessant tolking. Det er, slik eg ser det, ei hymne til ei kvinne som var eit sentrum i livet hans. Det er ein avskjed:

Ai! Ai! we do worse! We are in a fix! And you’re out, Death
let you out, Death had the mercy, you’re done with your
century, done with God, done with the path thru it –
Done with yourself at last – Pure – Back to the Babe
dark before your Father, before us all – before the
world–

There, rest. No more suffering for you. I know where you’ve
gone, it’s good.

Titteldiktet er delt i tre delar. Tematikken er ikkje lineær, men vandrar fram og tilbake mellom Naomi sitt liv, Naomi sin undergang, Allen sitt liv som Naomi sin son, Naomi som gal, Naomi som helgen. Spesielt sårt er det å lese del 2, der sjukdomsutviklinga hennar vert lagt vekt på. Ho vart tidleg gripen av paranoia og schizofren, på ei tid der dei ikkje kunne gjera mykje for å hjelpe. Ho forsvann inn og ut av sjukehus, og den fyrste gongen var det han som måtte følge henne (“and me tagging along, hoping it would end in a quiet room in a victorian house by a lake). Han skjemtest etterpå. Mora var litt inne og ute, og brukte Allen som fortruleg. Del tre er vanskeleg å skildre: den rettar seg delvis mot henne som ein lovsang, men og til Gud, som ein klagesong:  “Lord Lord an echo in the sky the wind through ragged leaves the roar of memory/ caw caw all years my birth a dream caw caw New York the bus the broken shoe the vast highschool caw caw all Visions of the Lord”.

Kaddish er eit underleg dikt. Det vert drive av sin eigen rytme, typisk for Ginsberg. Ordinært, munnleg, frenetisk, rått. I mesteparten av diktet skildrar han det vanskelege og somme gonger vulgære ved livet hennar, men sjølv om det var vanskeleg var det jo akkurat det som var livet hennar. Godt og vondt. Han godtek det, og gjer det vakkert. Mot slutten vert verda gjort grovare, og ho opphøgd til ein slags sinnsjuk Madonna:

In the world which He has created according to his will Blessed
Praised
Magnified Lauded Exalted the Name of the Holy One Blessed
is He!
In the house in Newark blessed is He! In the madhouse Blessed
is He! In the house of Death blessed is He!
Blessed be He in homosexuality! Blessed be He in Paranoia!
Blessed be He in the city! Blessed be He in the Book!
Blessed be He who dwells in the shadow! Blessed be He!
Blessed be He!
Blessed be you Naomi in tears! Blessed be you Naomi in fears!
Blessed Blessed Blessed in sickness!
Blessed be you Naomi in Hospitals! Blessed be you Naomi in
solitude! Blest be your triumph! Blest be your bars!
Blest be your last years’ loneliness!
Blest be your failure! Blest be your stroke! Blest be the close
of your eye! Blest be the gaunt of your cheek! Blest be
your withered thighs!
Blessed be Thee Naomi in Death! Blessed be Death! Blessed
be Death!
Blessed be He Who leads all sorrow to Heaven! Blessed be
He in the end!
Blessed be He who builds Heaven in Darkness! Blessed Blessed
Blessed be He! Blessed be He! Blessed be Death on
us All!

Titteldiktet, Kaddish, kan lesast her. 

Og her kan de høyre Ginsberg lese det opp sjølv:  

På YouTube kan de finne fleire dikt som han les opp sjølv, og det er ei oppleving!

Men titteldiktet utgjer ikkje heile samlinga. Ein anna personleg favoritt, som artar seg heilt annleis, er

The Lion For Real:

“Soyez muette pour moi, Idole contemplative…”
I came home and found a lion in my living room
Rushed out on the fire escape screaming Lion! Lion!
Two stenographers pulled their brunnette hair and banged the window shut
I hurried home to Patterson and stayed two days

Called up old Reichian analyst
who’d kicked me out of therapy for smoking marijuana
‘It’s happened’ I panted ‘There’s a Lion in my living room’
‘I’m afraid any discussion would have no value’ he hung up

I went to my old boyfriend we got drunk with his girlfriend
I kissed him and announced I had a lion with a mad gleam in my eye
We wound up fighting on the floor I bit his eyebrow he kicked me out
I ended up masturbating in his jeep parked in the street moaning ‘Lion.’

Found Joey my novelist friend and roared at him ‘Lion!’
He looked at me interested and read me his spontaneous ignu high poetries
I listened for lions all I heard was Elephant Tiglon Hippogriff Unicorn
Ants
But figured he really understood me when we made it in Ignaz Wisdom’s
bathroom.

But next day he sent me a leaf from his Smoky Mountain retreat
‘I love you little Bo-Bo with your delicate golden lions
But there being no Self and No Bars therefore the Zoo of your dear Father
hath no lion
You said your mother was mad don’t expect me to produce the Monster for
your Bridegroom.’

Confused dazed and exalted bethought me of real lion starved in his stink
in Harlem
Opened the door the room was filled with the bomb blast of his anger
He roaring hungrily at the plaster walls but nobody could hear outside
thru the window
My eye caught the edge of the red neighbor apartment building standing in
deafening stillness
We gazed at each other his implacable yellow eye in the red halo of fur
Waxed rhuemy on my own but he stopped roaring and bared a fang
greeting.
I turned my back and cooked broccoli for supper on an iron gas stove
boilt water and took a hot bath in the old tup under the sink board.

He didn’t eat me, tho I regretted him starving in my presence.
Next week he wasted away a sick rug full of bones wheaten hair falling out
enraged and reddening eye as he lay aching huge hairy head on his paws
by the egg-crate bookcase filled up with thin volumes of Plato, & Buddha.

Sat by his side every night averting my eyes from his hungry motheaten
face
stopped eating myself he got weaker and roared at night while I had
nightmares
Eaten by lion in bookstore on Cosmic Campus, a lion myself starved by
Professor Kandisky, dying in a lion’s flophouse circus,
I woke up mornings the lion still added dying on the floor–‘Terrible
Presence!’I cried’Eat me or die!’

It got up that afternoon–walked to the door with its paw on the south wall to
steady its trembling body
Let out a soul-rending creak from the bottomless roof of his mouth
thundering from my floor to heaven heavier than a volcano at night in
Mexico
Pushed the door open and said in a gravelly voice “Not this time Baby–
but I will be back again.”

Lion that eats my mind now for a decade knowing only your hunger
Not the bliss of your satisfaction O roar of the universe how am I chosen
In this life I have heard your promise I am ready to die I have served
Your starved and ancient Presence O Lord I wait in my room at your
Mercy.

Eg sitt med mine tankar, men har så lyst til å høyre andre sine.

Ginsberg sine dikt kan vera litt prega av “word vomit”, men orda er sett saman på ein fascinerande, støtvis måte. Han har ein særeigen syntaks (han er russisk-amerikanar, og eg vil tru at det er dette som spelar inn). Det er lite om vakre blomar og opne himlar, men du får kome rett inn i hjernen hans. Det er kjenst somme gonger litt hyperaktivt. Men det er ei oppleving.

Samlinga er eigentleg for heavy å fordøye i eitt kjør, eg tilrår eigentleg å berre lese eit dikt om gongen. Det er mykje informasjon, det er mange ord, og drivet er heftig. Det er mange gode ting som bør doserast, og det same seier eg om Ginsberg. Det var interessant å plukke opp denne her igjen og sjå kor annleis lesinga mi er no. Er det nokon av dykk som har same type erfaring med å gjenlese lyrikk?

Bok 19: Vårt daglige brød

Det har vorte nokre år i Trondheim no, og sjølv om eg vonar på fleire, er eg jærbu i hjartet. Det er ein spesiell stad: langsam, men innovativ; treig, men trygg; villt og vakkert. For å sitere (far som siterer) Kielland: “Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne.” Det har ikkje blitt skrive så mykje om Jæren, men dei linjene som finst er nok til å få eit hjarte til å banke ekstra hardt. Det var difor ein stor tabbe å finne fram jærdiktaren Tor Obrestad til denne runden av Bokhyllelesing. I år vart det trondheimspåske, og det er i og for seg ikkje noko nytt, har ikkje vore kjipt, og eg har sjeldan direkte heimlengt. Det er likevel vanskeleg å unngå når det fyrste diktet er dette:

IMG_20150406_210048

Dette kan tolkast som eit vakkert naturbilete, men kan og sjåast på som eit uttrykk for langt meir. Eg skal ikkje begi meg ut på ei tolking, men det er interessant at diktet inneheld fleire tunge element. Det jærske landskapet er ganske pussig. Det har horisontar på alle kantar, ein ikkje veit kor havet endar og himmelen byrjar, og somme stunder er det vanskeleg å forstå kor ein sjølv er når ein ser mot havet– og det gjer ein stort sett uansett kor ein snur seg. Landskapet er opent og vilt, men han gir det ein tyngde som etter mi meining seier noko om det eg (beskjedent nok) ser på som den jærske folkesjela: det er slit. Det er folk “som grev seg gjennom live med gruvling og slit, putlar med jordi og granskar Skrifti, piner korn av aur’en og von av sine draumar, trur på skilingen og trøyster seg til Gud” (Garborg, yo.). Det er lange slektar og tradisjonar, og eit medvite om denne arven som ikkje forsvinn. Han plasserar eg-et mellom himmel og hav, og mannen mellom fjell og hav. Det kan fort bli dystert, men den luftige disposisjonen og manglande teiknsetjing på slutten visar likevel ei optimisme og ei letting. Litt som når skodda endeleg brist, og ein endeleg kan sjå horisonten igjen.

Samlinga har to delar. Den fyrste delen er prega av naturmotiv (som ikkje krev lokalkunnskap) og slektskap. Det er eit medvite om at alt heng saman med alt, og den kunnskapen førar til både ei optimisme og eit visst vemod:

Det nokre ikkje skjønar og kallar “seigt”
er tolmod og omtanke
og ligg i dei mosegrodde kultne steinane
Med dei blåvisne fyldige fingrane
har neven hans blitt ein slik stein

Farfar er ikkje død
men han minkar årlig
krympest til sist
Ein dag i halvmørkret vil han gå bortover jordene og bli borte

Skildringane er stillfarne, men har stor symbolsk tyngde. Men det som i del I er melankolsk, vert dystert og febrilt i del II. I del II flyttar han seg gradvis frå Jæren til Oslo. Del II er langt meir politisk (på ekte 60-talsvis). Obrestad var ein sentral figur i Profil-gjengen, og det er lett å sjå ein link her. Dette gjeld både stilistisk, gjennom den modernistiske eksperimenteringa, og den politiske retninga. Del II handlar om andre typar relasjonar, om Vietnam, demonstrasjonar, og eit heilt anna tilvære. Samlinga slår meg som svært todelt. Medan den fyrste delen er prega av ei slags stille uro som ligg over heimstaden hans, vert den andre delen vert klaustrofobisk, kaotisk (og her siktar eg ikkje til komposisjonen, som er stram).

Opnings- og avsluttingsdikta illustrerar dette. Han byrjar med opne, luftige linjer om opne landskap, og avsluttar med eit tettpakka dikt om Oslo:

Barnetoget har passert Universitetet. Våren
har sprunge ut med seljene og havsvinden
har sprunge ut i lyse kjolar og mennene
med ølglass på fortausrestauranten
har sprunge ut. Den svarte Kongen på balkongen har sprunge ut i den blå dagen og vinkar til barna
Dei svingar flagga og skal ofrast til fridommen
Opp mot veggene står mødrene med kåper i armane
og har aldri visst kva fridom er
Når eg lukkar augene ser eg bare død
Vi ferdast i knokkelbyen. Skjeletta dei grå
betongblokkene med knuste vindauger
teiknar seg skarpt i den klare lufta og yling
av små vindar i sjaktene høyrer vi svært tydeleg
i denne frostdagen. Det er eit arktisk landskap
der alle lysa er sløkte
og nå er det lenge sidan
dei leika seg her

(utdrag frå “Vi har lenge kjørt blindt i denne frosten men nå er det ikkje så langt att (Eit dikt om kvalane som ikkje lenger er)”)

Reint visuelt byrjer samlinga luftig og opent, det fråverande punktumet i første dikt visar dei andre dikta velkomne. Slutten står som ein kontrast til dette: linjene er tette, det er mykje handling og mange ord, og det kjennst som ei avslutting. Likevel kjenst Det daglige brød som ein sirkel som ikkje er heilt slutta, og det trur eg er på grunn av den noko hoppande tematikken.

I tillegg krev samlinga litt av lesaren, om ho vil ha meir enn berre vakre bilete. Desse er det nok av, men kva skjer når han plutseleg siterar Norske Hexeformularer og Magiske Opskrifter (“At komme et Æg til at løbe op efter en Stang”)? Kva betyr dette? Betyr det noko? Gjer det noko? Kva veit eg? Sjølv vart eg mest oppteken av det jærske (heimlengselen kom med eit smell), og likte desse dikta desidert best. Somme av dei meir politiske dikta kan virke litt daterte, spesielt i det stappmette 2014. Men Obrestad er svært interessant, og om ein ynskjer å bli kjent med forfattarskapen hans finst det 46 utgivingar av ulike slag, så her er det berre å slå seg laus.

vårt daglige brød2403

Eg klarar ikkje å gi ei heilskapleg vurdering av samlinga, eg vart for nostalgisk til å kunne sjå heilt klart. Du kan ta jærbuen ut av Jæren, men du kan tydelegvis aldri ta Jæren ut av jærbuen. Med eit etternamn som Braut hadde det uansett vore vanskeleg å lyga seg unna. Men vakkert er det. Det er også dystert og fascinerande.

Vårt daglige brød. Tor Obrestad. Gyldendal Norsk Forlag 1968. 68 sider.

Denne lesinga er ein del av Bokhyllelesing 2015. Utfordringa var i denne runden å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling frå 1900-talet.

Bok 17: Cæur de Lion

9788252185393

Det er lenge sidan sist eg las lyrikk frivillig. Det vil sei, lenge sidan eg las ei diktsamling. Eg lese gjerne eit par-tre dikt, men eg tykkjer at det å lese ei lyrikksamling eller eit langdikt er langt meir utfordrande. Caeur de Lion (ja, som i osten) er eit 92 sidar langt dikt. Det er eit kjærleiksdikt som handlar om eit brot i presens. Ein følg forvirringa, usikkerheita, skuldkjensla, innrømminga og det heile er ekte. Somme gonger litt for ekte, eg er litt allergisk mot ein for høg frekvens av «fitte», «kuk», «du kom på meg» «du slikka fitta mi og eg saug kuken din», og så vidare. Caeur de Lion har alt ein ikkje ventar av eit kjærleiksdikt. Kjærleiken er over, personen strevar  med det, ikkje minst fordi det (etter det me får vite) òg var hennar feil. Ho henvendar seg til Jake fleire gonger, men aldri for å idyllisere eller romantisere. Ho vil konfrontere, få til ein samtale. Samtalen vert aldri besvart.

Språket er enkelt, rett fram, somme gonger tenderar det mot det banale (eg gjentek: «du slikka fitta mi og eg saug kuken din»), men det er eit truverdig eg, og historia som vert fortalt er uansett ikkje høgverdig og nobel. Når ein tenkjer over det, er jo brudd i det store og det heile ofte ganske så prosaiske. Reines bryt ofte inn i teksten (Eg er så jævla lei/ av deg, men det er den verkelege / eg som snakkar og ikkje det lyriske eg. Når det gjeld/ litteraturen, haha, har eg framleis eit stykke att). Ho brukar sitt eige namn. Det er forvirrande, av og til irriterande, men eg trur denne irritasjonen er av den gode typen. Ho bryt og ut av teksten si handling, og skildrar verda utafor: møter med mammaen (aldri mamma. Alltid mammaen), ho reflekterar over kva ho gjer når ho skriv dette diktet om Jake, andre betraktningar. Det ermed andre ord  vanskeleg å skildre mellom det lyriske eget og forfattaren sjølv. Eg tykkjer sjeldan at det er interessant å dra biografi inn i lesing av litteratur, men i dette tilfellet førar denne uvissa meg inn i ei meir konsentrert lesing. Det er ei gåte, men det er ei fin gåte. Uansett kven det er, er eget truverdig. Eit ganske småleg og veldig feilbart menneske. Det er eit ærleg dikt, og kanskje litt typisk for dei uperfekte tretti-og-noko-kvinnene – noko som er både irriterande og fascinerande. I etterorded siterar Anna Kleiva Ariana Reines: «Av og til betyr det glorete og stusslege at du har eit hjarte, som er noko du må prøve å ha. No for tida er det å vere eksepsjonell for allment og tilgjengeleg til å kunne bli sett pris på: eg er interessert i folk som må finne rare og fryktelege måtar for å kunne klare å komme seg frå punkt a til punkt b.» Og dette klarar eget: ho kjem fram til punkt b, på underleg og poetisk vis:

Du gav meg Toward
a New Architecture av Le
Corbusier, The Periodic
Table av Primo
Levi (det var eg som
plukka den ut) og Belly
of an Architect på DVD. Eg
gav deg The Cow og det
gjorde meg nervøs og skamfull.
Du lånte meg Deep Time
of the Media av Siegfried
Zelinski, Studies in Iconology
av Erwin Panovsky, The Freudian
Boyd av Leo Bersani og Visions
of Excess av Georges
Bataille. Eg har berre levert attende
denne siste. Eg lånte deg
The Rings of Saturn av W.G.
Sebald, The Sluts av Dennis
Cooper og Jakob von Gunten
av Robert Walser. Eg overtalte deg
til å kjøpe Nightwood av Djuna Barnes og
Michel Houllebecqs The Elementary
Particles. Eg las «A Last World» av John
Ashbery høgt for deg. Det fekk
meg til å raudne. Hjertet mitt banka.
Du fortalde meg om ein avtale
du hadde med foreldra dine
som snart ville vere over
og innebar at du framleis kunne få dei til å betale
for bøker. Du tilbaud deg å bestille
nokre på mine vegner gjennom
dei. Takk, sa eg,
kor mange? Kanskje seks,
sa du. Vi gjorde aldri
noko med det. Det var
kleint.
Eg burde sikkert lånt deg
I love Dick av Chris Kraus. Og Martin Bubers
Tales from the Hasidim; korrespondansen
mellom Rilke, Pasternak og
Tsvetajeva. Du
kan låne desse enno
om du vil. Eg kjem til å ville ha dei
attende, alle saman, etter kvart. Vil du
ha dine bøker attende?
Du kan få dei.
Når som helst.

Som sagt, og som vist – kjærleiksbrot er ofte skuffande prosaiske. Men det som ved fyrste augekast virka som eit sjølvterapeutisk prosjekt, vert mykje meir. Ho førar eit rekneskap over bøker dei har delt saman, og i det ligg det mykje. Her kjem poesien om kjærleiken fram. Og eg likar det.

Det er utruleg fascinerande å lesa eit dikt som handlar om ei avslutta hendling (brotet) medan det skjer. Og utruleg forvirrande. Igjen, på den gode måten. Her om dagen kjøpte eg eit hefte av Judith Butler. Eg er ikkje heilt sikker på kvifor, men det må ha vore i eit anfall av midlertidig galskap. Heftet ber den saftige tittelen To Sense What Is Living in the Other: Hegel’s Early Love. Ho skriv: Love has to develop in time; it has to take on a certain shape or form that cannot be restricted to a single proposition. There has to be something like a chain of sentences, declarative and interrogative, that not only records a growing confidence and its undoing but initiates unexpected modes of arrival, all as ways of enacting those movements as part of the phenomenon itself. After all, the phenomenon of love, no matter how mute or vociferous, no matter how inward or outward, has something of its own logic– one that unfolds or develops in time, and which, as we shall see, never actually blossoms into final form, but remains defined by its indefinite openness. (…) In relation to the “now,” that most immediate movement, it turned out that the “now” was always past by the time we referred to it. We lost the “now” – or saw it vanish– at the moment of pointing to it, which means that acts of reference do not precisely capture their referent. Indeed, the temporal problem that emerges when anyone tries to point to the “now” establishes a belatedness that affects all referentiality. Og med det oppsummerte ho mine refleksjonar på langt meir elegant vis enn det eg sjølv er i stand til å formulere. Denne motsetnaden mellom no og plassert i eit presens gir diktet ein spenning som gjer at det sannsynlegvis blir verande i tankane mine ei stund til.

Caeur de Lion. Ariana Reinse. Gjendikta av Anna Kleiva. 2015. Samlaget. 107 s. Leseeksemplar (på eigen førespurnad).