Smakebit: Menneske og maktene

Forteebd9cdd398988968fe4760f8c84677311b66b96d496ed242349c87adljinga om Olav Duun og eg, den er kort. På sørvestkysten er det Garborg og Kielland som gjeld, og forteljingar om namdalske fiskevær (samt ei pågåande forvirring om korvidt ein les nynorsk eller dialekt) har kanskje ikkje fått den store plassen, korkje i norsktimane på Klepp U eller i interessa mi. Etter å ha foreteke den kulturelle reisa det er å bu og jobba i Trøndelag har eg vel fått eit noko sterkare forhold til dette namnet, men det er framleis eit slags norsktimeaktig sus over det. Eg fekk eit eksemplar som vart kassert frå eit ungdomsskulebibliotek på heimplassen. Eg meiner jo at skulebibliotek bør ha plass til klassikarar, men ved dette høvet var eg ikkje spesielt overraska over å sjå eit ubrukt utlånskort. Dette er ein slik forfattar som har ein tung og solid fanskare, ein heil del som får svetteperlar når dei ser eit omslag, og veldig lite av dei midt mellom. Me er midt i tjukkaste nyrealismen, ein periode som eg for lenge sidan avskreiv som deprimerande. Hovudprosjektet i den etiske realismen er jo å sjå på menneskeleg vondskap. Forfattarane visar ikkje berre til konsekvensane av vondskap, men undersøkjer korleis vondskapen har kome til verda, både på eit strukturelt og individuelt nivå (dagens norsktime der, då). Det er umogleg å ikkje verta teken med inn når Helmer skal heim og fortelja Gisken at han har vore utru mot henne. Han møter bedehusfolka, han må stå til rette for det han har gjort:

Dei skildes med det. Helmer stod att og var ingen Helmer meir, ikkje dusta av han. Fjellranda stod svart og meiningslaus mot ein utsløkt kveldshimmel; det minte han om eit vanskapt sagblad. Og ei synd er ein manggreina ulykke, synda vi preker om er berre ein poesi. Syndaren burde krype på buken og eta rask, nei han burde gar-fara og be kvar ein fåne om tilgiving, for alle har han synda mot, han burde –– han burde for resten ingen verdens ting, det er for seint, menneske! Synda får du angre, om du er slik at du kan det, men skaden er skjedd, det samme seier vindsusen oppi lia, skydrage over deg, du får ta og gå heim. Greier du gå til Gisken du, da gi deg i veg! Du gjer ein gjerning med det, om han er aldri så tåpelig.

“Synda får du angre, om du er slik at du kan det”. Boka er Duun si siste, og vert av mange omtala som meisterstykket hans. Eg ser kvifor. Ein har jo ei viss kjensle av at alt går til helvete til slutt (og i byrjinga OG undervegs), men SPRÅKET! Dette er ikkje ei bok som høver til alle situasjonar, men eg trur at dette er ei bok du ikkje gløymer så fort. Har du eit forhold til Duun? Og i tilfelle – kva for ein leir høyrer du til?

Du finn fleire smakebitar her. 

Smakebit: Ungdomsskulen

F275_Ungdomsskulen_Cover_300dpiEg har hatt denne boka i handa fleire gonger før ho kom i hus. Eg har halde boka, blafra gjennom, spekulert litt, ofte tenkt at eg har kjent igjen for mykje. Ungdomsskulen var ikkje mine glansdagar, og lite truleg nokon andre sine heller. Kjem dette til å vera nostalgisk, traumatisk, ingen av delane? Eg fekk boka i gåve, og det var med ein viss skepsis eg tok fatt. Det er eit eller anna med å gå inn i den tette, tette kjensla som ein som vaksen er så heldig å ha fått på avstand, og til og med kanskje romantisert.

Heidi Furre har skrive ei bok om Maja. Maja prøver rett og slett å gjera det ein skal på ungdomsskulen: overleva.

 

Maria tek meg med på ungdomsklubben. Først er det andakt og lovsong. Maria er forsongar og står framme på scena med mikrofon. Det er tre forsongarar, Maria, ei jente og ein gut. Eg synest Maria syng finast av alle, høgt og reint og ser aldri ned på teksten. Etter opplegget kan ein kjøpe brus og ferdigpizza i kiosken. I kjellaren kan ein spele pingpong og kaste piler, eg har lyst, men er redd for å spele dårleg, så eg blir heller sittande med Maria og han som var forsongar. Ballen hoppar fram og tilbake, eg tek små slurkar Solo. Forsongaren begynner å snakke om andakten, at det var bra andakt i dag. – Kjempebra, seier eg. Han går på vidaregåande og det brusar litt inni meg av å snakke med han. Han heiter Magnus. Etterpå tør eg å spele pingpong likevel. Når eg blir henta, får eg ein klem av Magnus, han luktar vaskepulver og pære. Eg får eit sug i magen, som om eg fell ned ein tunell. Mamma seier i bilen at ho ikkje synest eg burde vere så mykje på bedehuset. Eg seier at eg har ingen andre plassar å vere.- Du kan vere litt heime, seier ho. Når eg er heime, legg eg meg på varmekablane på badegolvet og luktar på vaksepulveret i skapen under vasken. Så fyller eg ei heil side i dagboka mi med namnet hans.

Kikk innom Flukten fra virkeligheten for fleire smakebitar. 

Smakebit: Scarlett Epstein Hates It Here

You know the kind of person who rolls his or her eyes at a TV show or a book and goes, “That would never happen”? I’m the opposite: I walk around all day waiting for a reason to suspend my disbelief. There’s a ghost in the girls’ locker room? Great; let’s find out if she’s a murdered former prom queen out for revenge. The entire town of Melville, New Jersey, is directly over the Eight Circle of Hell? Awesome. I shotty the crossbow.

ScarleScarlett-Epstein-Hate-It-Here-Final-Cover-678x1024tt Epstein er den typen tenåring som går rundt og ventar på at noko skal skje, men som eigentleg har gitt opp håpet om det for lenge sidan. New Jersey er berre ikkje den type plass. Ho lever ut den mest givande delen av livet sitt på nett, der ho skriv fan fiction. Verda fell meir eller mindre i grus når TV-serien ho skriv om vert lagt ned, men ho fortset å skriva forteljingar. Denne gongen er det klassekameratane som står i fokus.

Du finn fleire smakebitar på Flukten fra virkeligheten. 

Smakebit: Frankenstein

Ei fri tolking av dagen sitt tema: romantikk. I den norske skulen har ein vanlegvis sett på romantikken i samband med nasjonalromantikken, med unnatak av eit par diktarar og eit trekantdrama. Eg har ikkje sett særskilt på romantikken utanfor landegrensene. Eg har jo visst at det ikkje var eit særnorsk fenomen, men i og med at denne litterære perioden fell saman med ein del andre ganske interessante og avjerande hendingar “innomhus” har eg glatt oversett verda utanfor. Men det hjelp ikkje så mykje når ein sjølv skal forstå kva dette eigentleg er for noko, og under jakta etter noko å namedroppe for å imponera kollegaer og forvirra elevar måtte eg stoppe opp litt. Frankeinstein? Som i han med monsteret? Det har i alle fall veldig lite å gjera med Synnøve Solbakken. Så no har eg rigga meg til med influensa i kroppen, te i koppen, og bok i fanget.

Den fulle tittelen er “Frankenstein or the Modern Prometheus”. For å ha det klart: Frankenstein er skaparen, ikkje monsteret. Promethevs er ein skikkelse i gresk mytologi, kjend for å ha gitt menneskja eld. Han var kjend for klokskapen sin, og det var den same klokskapen som sørga for Promethevs sin lagnad. Ein kan vel med dette konkludera med at tittelen er eit godt, gamaldags frampeik. ¹

Partly from curiosity, and partly from idleness, I went into the lecturing room, whch M. Waldman entered shortly after. This professor was very unlike his colleague. He appeared about fifty years of age, but with an aspect expressive of the greatest benevolence; a few grey hairs covered his temples, but those at the back of his head were nearly black. His person was short, but remarkably erect; and his voice the sweetest I had every heard. He began his lecture by a recapitulation of the history of chemistry and the various improveents made by different men of learning, pronouncing with fervour the names of the most distinguished discoverers. He then took a cursory view of the present state of the science, and explained many of its elementary terms. After having made a few preparatory experiments, he concluded with a panegyric upon modern chemistry, the terms of which I shall never forget–

“The ancient teachers if this science,” said he, “promised impossibilities and performed nothing. The modern masters promise very little; they know that metals cannot be transmuted, and that the elixir of life is a chimera. But these philosophers, whose hands seem only made to dabble in dirt, and their eyes to pore over the microscope or crucible, have indeed performed miracles. They penetrate into the recesses of nature, and show how she works in her hiding-places. They ascend into the heavens: they have discovered how the blood circulates, and the nature of the air we breathe. They have acquired new and almost unlimited powers; they can command the thunders of heaven, mimic the earthquake, and even mock the invisible word with its own shadows.”

Such were the professor’s words – rather let me say such the words of the fate – enounced to destroy me. As he went on I felt as if my soul were grappling with a palpable enemy; one by one the various keys were touched which formed the mechanism of my being: chord after chord was sounded, and soon my mind was filled with one thought, one conception, one purpose. So much had been done, exclaimed the soul of Frankenstein – more, far more, will I achieve: treading in the steps already marked, I will pioneer a new way, explore unknown powers, and unfold to the world the deepest mysteries of creation.

Romanen manglar fjell, dalar og eplekjøkke bondesønar. Dei romantiske draga kjem andre stadar. Synet på vitskap (menneske vs. natur, og spørsmålet om korvidt desse står i motsetnad til kvarandre) gjer seg gjeldande. Frankenstein forsøker å kombinera den gamle og den nye vitskapen, og skal gjennom dette gjera det perfekte eksperiment: han skal lage liv der det før var dødt.

¹Eit raskt googlesøk ugyldiggjorde denne tanken ganske kjapt. Dette er fara med å skriva om noko ein ikkje har lese, men eg lar det stå.

Her finn du fleire smakebitar. 

Smakebit: Annabel

innbundetI Newfoundland vert det føydd eit barn som korkje er jente eller gut – eller både gut og jente, alt etter som. Det vert teke eit val for barnet:

 

 

 

 

Men her var de nå, hun og Treadway og vesle Wayne, og hele den lille menigheten var samlet, for de hadde merkelig nok tro på at presten evnet å velsigne dem. Jacinta ønsket seg en helt annen kirke: et gult hus med blå vinduskarmer og en vidåpen dør. Hun skulle ønske at det var en stor kvinne som eide huset, som var inne i det. En kvinne som aldri ville bladd opp på side 254 i Den Allmenne Bønneboken og messe: “Kjære menighet, vi vet at alle mennesker er unnfanget og født i synd…” Hvordan kunne noen velge sånne ord når et barns liv skulle til å begynne? Hun visste at Treadway ikke hadde noe forhold til de ordene, men han var jo til stede. Alle fra havna var til stede, og lyset fra vinduene falt inn over hodene deres og mørket i kirken gjorde alt usynlig, bortsett fra de opplyste sidene av ansikter og hoder. Det var mørkt her inne, og presten var skåret i tre, og solskinnet flammet og kunne blinde deg utenfor den åpne døren, der friheten ventet, så lys og skremmende.

Etter prekenen gikk Jacinta, Treadway, alle onklene og tantene og Thomasina opp til døpefonten. Sogneprest Taft spurte foreldrene etter barnets navn.

“Wayne,” sa Treadway.

Dette er det siste øyeblikket min datter eksisterer, tenkte Jacinta. Hun så mot døren. Hvor var den vesle jenta i den sollyse kjolen? Kom til meg. Løp fort! Men det sto ingen i døråpningen. Jacinta lukket øynene og ba til Isis somf antes i vinduet i katedralen i St. John’s. Ikke Maria. Isis, hun hadde sønnen Horus, som var både et barn og en falk.

“Jeg døper det,” –Julian Taft dyppet fingrene i kaldt vann og tegnet et kors på barnets panne – “Wayne Blake.”

Thomasina sto rett bak Julian Taft i korkappen sin, så nær at brystet hennes streifet skulderen hans, så nær at hun pustet ham i øret. Hun hvisket noe.

Julian Taft kunne kunsten å snakke uten å bevege leppene, så lavt at bare Thomasina kunne høre hva han sa. Han var flink til å skjule sin virkelige stemme for folk. “Hva sa du?”

Thomasina var enda dyktigere enn ham, og hvisket “Annabel”, så lavt at han ikke kunne høre henne. Thomasina trodde på at det fantes kraft i navn.

Navnet Annabel la seg over barnet, lydløst som pollen, ved siden av det navnet Treadway hadde valgt.

Eg har kome cirka halvvegs, og eg vert ikkje heilt komfortabel med språket. Nokon gonger vert det påteke poetisk, andre gonger spissa, andre gonger… Ja, eg vert som sagt ikkje klok på det. Men Winters gjer ein utmerka jobb (så langt) på å skildre dei ulike lagnadane i det bittelille samfunnet.

Kathleen Winter (2012). Annabel. 380 s.

Trykk inn på Flukten fra virkeligheten for fleire smakebitar 🙂

Smakebit: Kjønn og ukjønn. Ordhistoriske essay.

9788252188196Dårleg samvite. Veldig dårleg. No har bloggen vorte lagt på hylla, men ikkje permanent! Akkurat no er størsteparten av lesetida via til ein saftig rettebunke, og til og med den får mindre merksemd enn ønskeleg. Eg har ikkje vore så flink til å følgje med, rett og slett, men har jo eit slags von om å kome attende. Og no er det haustavspasering, og eg tek meg ein liten pause frå pinterest for å sjå litt blant bøkene.
Eg kjøpte ei ny bok her om dagen, og sjokkerande nok vart det ikkje skjønnlitteratur, men ei samling ordhistoriske essays som dreiar seg kring kjønn. Kjønnlitteratur? Kristin Fridtun er utdanna filolog frå NTNU, og har mellom anna vore spaltist i Dag og tid. Dette er den tredje boka hennar. Hens.  Kristin er transseksuell. Og allereie her vert eg litt stressa når det gjeld eigen ordbruk. Fridtun er ikkje ein mann i en kvinnekropp, hen er Kristin.

Fridtun byrjer med å skildre ei uvanleg sjelsetjande oppleving i møte med Ivar Aasen si Norsk Ordbog, der Aasen sjølv skriv om kjønn. Til sist skriv han at “Ordet er lidet brugeligt”. Kristin veit då at hen er midt i “ein skiljesetjande augneblink”:

Me kunne godt ha sagt at dette var å overreagera kraftig, om det ikkje var for at eg i forkant av denne hendinga hadde lege i langvarig strid med nettopp ordet kjønn. Me gjekk ikkje særleg godt i lag, noko eg forstod allereie på barneskulen. No i ettertid er det vanskeleg å seia presist kva kjønn og eg var usamde om, men om me tenkjer oss at den elles hjelpsame barnelærdomen hadde eit stort hòl, og at eg på eit eller anna vis forsvann i dette hòlet, er me på sporet av noko. For det høyrer med til barnelørdomen at me deler folk og dyr inn i kjønn: gut-jente, okse-ku, hane-høne. Det høyrer òg med til barnelærdomen at det finst to kjønn: han-ho, mann-dame (eg har enno til gode å høyra ein unge bruka ordet kvinne). Derimot høyrer det ikkje med til gjengs barnelærdom at det er mogleg å kjenna seg som båe kjønna, eller ingen av kjønna, eller noko anna. I allefall var ikkje dette vanleg kunnskap blant ungar i Østerdalen på 1900-talet. Ut frå det eg hadde lært om verda, var eg ein kav uforståeleg, umogleg, utenkjeleg skapning.

Dette er ikkje ein biografisk tekst, men Fridtun bidreg med personlege innskot her og der. Dette gjer at boka er meir enn ei etymologisk samling om eit spesifikt tema, men eit bidrag til ei verd det er lite forståing for. Dette set ein heil del tankar i sving: for meg er kjønnsidentitet viktig, utan at eg heilt veit kvifor. Kanskje litt nett fordi eg passar så godt inn i akkurat dette? Heteroseksuell cis-kvinne, gu’ kor praktisk. Eg gler meg til vidare lesnad.

Fleire smakebitar finn du hjå Flukten fra virkeligheten. 

Merknad: Eg og forfattaren delar ei dunkel fortid som studentar ved same institutt, som nok har vore ein medvirkande faktor til dette bokkjøpet. Eg vil likevel kalle meg upartisk.

Smakebit: Det vokser et tre i Brooklyn

Det-vokser-et-tre-i-BrooklynDet vokser et tre i Brooklyn var ein ny tittel for meg. Etter å ha lese meir om romanen trur eg at eg har gått glipp av noko sentralt, for romanen vart ein kjempesuksess etter utgivinga i 1943, og har haldt fram med å vera det. Romanen vart publisert på norsk for fyrste gong i 1943, men har akkurat kome ut i ny språkdrakt. Etter å ha samanlikna eit par sider av 43-utgåva og 15-utgåva vil eg sei at den nye omsettinga er god. Setningskonstruksjonane flyt betre. Vibeke Saugestad balanserar perfekt mellom moderne språkflyt og litt gamaldagse ord som bidreg til å halde oppe ein autensitet som plasserar lesaren inn i romanen si tid.

Boka er delt opp i fem bøker, og ein byrjer i 1912 med vesle Francie:

Å, noe så vidunderlig som en lørdag i Brooklyn. Noe så vidunderlig som en lørdag hvor som helst! lørdag var lønningsdag, og det var helg, men uten søndagens strenghet. Folk hadde penger til å gå ut og kjøpe ting. De spiste godt for en gangs skyld, drakk seg fulle, hadde stevnemøter, elsket og var oppe til alle døgnets tider; sang, spilte musikk, sloss og danset fordi morgendagen var deres egen fridag. De kunne sove lenge – i hvert fall til siste messe.

På søndag stuet de fleste seg sammen til messen klokken elleve. Bortsett fra noen, da, noen få, som gikk til messe så tidlig som seks. Dette ble de berømmet for, men de fortjente det ikke, for dette var de som hadde vært ute så sent at det var blitt morgen da de kom hjem. Så gikk de til denne tidlige messen, fikk det overstått og dro hjem og sov hele dagen med ren samvittighet. 

Boka har eg fått som leseeks frå forlaget, men eg har spurt etter ho sjølv. Så langt ser ho ut til å vera veldig god, men på 519 sider er ho akkurat forbi kollektivvenleg format. Det går difor litt treigt med lesinga. Så langt: ein roman det er lett å leva seg inn i, med ei forteljarstemme som målar biletet med ein litt distansert humor.

Fleire smakebitar finn du på Flukten fra virkeligheten.

Smakebit: norsk sokkel

Norsk-sokkelRomanen er rykande fersk, og kom i postkassa mi i forigårs. Dette utdraget er frå eit leseeksemplar som eg sjølv har spurt om. Grunnen er enkel: Norsk sokkel. To tunge ord som fortel mykje om kva det norske samfunnet er tufta på, om kva me er stolte av. Romanen går i innsida av det byråkratiske velferdssystemet.

Forlaget seier dette: Norsk sokkel er fortellingen om Norge, og menneskene som bor der. Om deres drømmer, skuffelser og tilkortkommenheter, og om deres dypt menneskelige ønske om å være en bauta for andre. I akkurat denne smakebiten er me i Sogndal. Forfattaren har akkurat kopiert opp forskrifter om eldreomsorg.

Hun sitter på senga. Kjole og perler rundt halsen, håndveska på fanget. Klokkeradioen viser 03:20.
– Der er du, ja! sier hun og reiser seg. – Jeg er klar.
Han stanser i døra. Kjenner hjertet klapre i brystet, og kneet, det forbanna kneet.
– Du har vel ikke glemt frisørtimen du bestilte til meg? sier hun, og setter høyrehanda mot bakhodet, løst utenpå det flatklemte håret.
– Mor, sier han.
– Jeg trenger virkelig å få rulla det opp nå, sier hun.
– Timen er klokka to, mor, sier Gunnar.
Hun nikker.
– Jeg liker å være ute i god tid.
Han er tørr i munnen. Og drømmen, et eller annet heseblesende og usammenhengende om å skulle rekke fram til noe viktig, sitter ennå i ham.
– Klokka er halv fire, sier han. Om natta.
– Å? sier mora.
Hun løfter hånda og myser mot armbåndsuret sitt, men det er for mørkt der inne, kanskje batteriet har tatt kvelden også, for nå setter hun klokka mot øret og lytter.
– Nei, mumler hun. – Her var det ikke mye liv.
Han hjelper henne av med kjolen og perlekjedet. Hun finner fram nattkjolen fra under den pent oppredde dyna, og snur seg litt vekk fra ham før hun smetter av seg bh-en og trekker nattkjolen over hodet.
Han legger dyna rundt henne, han kan ikke huske å ha gjort noe slikt før, og han tenker: Når ble denne kroppen så liten?
– Vi kan vel ligge frampå i morgen? sier mora.
Hun ser opp på ham, og Gunnar nikker.
– Prøv å sove nå, mor, sier han.

Eg har ein mistanke om at dette kan vera ein ganske ordinær samfunnsrealistisk roman, og at byråkratiet kan ta overhand. Men eg trur kanskje ikkje at det er slik: eg har lese litt om den vaksne kvinna som ikkje veit kven ho er, no som mannen har fått plass på rehabiliteringssenter, no som ho ikkje skal skjule at han drikk. Og om mannen som freistar å få plass til mora si på eldreheim. Og om Syden. Dette er ein roman om menneska som freistar å plassera sine eigne liv inn i eit privilegert samfunn.

Ta turen innom Flukten fra virkeligheten for fleire smakebitar.

Smakebit: Alle mine triste horer

allemineDe eneste Jomfruer som ennå finnes i verden, er jo dere i august. Du kunne vel ha bestilt den litt i forveien? Man vet aldri når ånden kommer over en, sa jeg. ei, men den venter kanskje, sa hun, som alltid så mye klokere enn en hvilken som helst mann, og ville ha i det minste to dager for å undersøke markedet til bunns. Jeg innvendte i fullt alvor at i en affære som denne, i min alder, er hver time som et år. Da går det ikke, sa hun uten skygge av tvil, men skitt au, desto mer spennende blir det, jeg tror jaggu jeg ringer deg om en time.

Jeg behøver ikke å si det, for det syns på mils avstand: Jeg er stygg, sjenert og mosegrodd. Men så sterkt byr det meg imot å være det at jeg har prestert å utgi meg for det stikk motsatte. Helt frem til dagen i dag, da jeg av egen fri vilje har bestemt meg for å stå frem slik jeg er, om så bare for å lette min samvittighet. Jeg har begynt med den uvante oppringningen til Rosa Cabarcas, for sett fra dagen i dag ble det opptakten til et nytt liv i en alder da de fleste dødelige er døde.

Forteljaren fyller 90 år, og slår på nytt til på horemammaen sitt tilbod: han ynskjer seg ei vill natt med ei ung jomfru. Han finn ein fjortenåring sovande i senga hans, men får seg ikkje til å vekke henne. Han har aldri hatt sex utan å betale for det, og han har aldri lege med ei han elskar.

Eg er visst alltid seint ute på den litterære fronten. Denne romanen vart gitt ut på norsk allereie i 2005, og eg trur faktisk at utgåva mi har vore i bokhylla mi sidan det. Boka har altså hatt seks-sju adresser, men aldri blitt fullført. Stakkars. Eg skuldar på eit ikkje-eksisterande leseoverskot, samt at denne romanen har ein tendens til å gøyme seg heilt til neste flytting. Men den skal vel virke framleis. Romanen er kjent for mange, for meg altså berre ved namn.

Ettersom Gabriel García Márquez vann Nobelprisen i litteratur er det rimeleg å venta ein viss litterær kvalitet, og byrjinga er lovande. Det latinske preget vert snart tydeleg, men utan at det går over i det parodiske eller eksotiserande. Det er naturleg, levande, og Márquez har ein avmålt og observerande humor som eg trur vil gjera dei 142 sidene (!) til ei god oppleving.
Har du kanskje lese boka allereie? Kva tykte du?

Elliken har skrive om boka her, Tine har skrive om ho her, Beathe har skrive om ho her.

Har du lyst på fleire smakebitar denne søndagen? Stikk innom Mari og Flukten fra virkeligheten!

Smakebit: Appelsinpiken

Tidlegare i dag meldte telefonen om strandtur, og eg tok med meg ei tilfeldig bok frå ungdomsbokhylla mi. Stranda bydde ikkje på særleg gode badeutsikter, men me klarte oss godt likevel. Me fann oss ei “håla” mellom dynene og trassa oss gjennom ein time med gåsehud. Eg med appelsinbok, appelsinbrus, og appelsinhud. Ikkje så verst lesestad!

IMG_20150705_193512

Georg er femten år. Det er mange år sidan far til Georg døydde, og han hugsar ikkje så mykje om han – mykje av det han hugsar er ting han har vorte fortalt, og han veit ikkje heilt kva som er hans eigne minner. Ein dag finn familien noko rart i Georg si gamle sportsvogn. Faren har gøymt eit langt brev der. Brevet er historia om Appelsinpiken:

I dette eventyret var det andre regler som gjaldt. Hvis jeg bare klarte å se Appelsinpiken med en stor pose appelsiner i armene tre ganger på rad, kunne hun bli min. Men jeg måtte også få et glimt av henne på selveste julaften, og kanskje mer enn som så, jeg måtte sørge for å se henne inn i øynene nøyaktig idet julen ringte inn samtidig som jeg holdt rundt en magisk sølvspenne. Etter dette var det bare én prøve til jeg måtte bestå: Jeg måtte orke å ikke se henne i et halvt år. Spør ikke hvorfor, Georg, men sånn var reglene. Hvis jeg ikke klarte den siste og avgjørende etappen, altså å holde meg borte fra Appelsinpiken i et halvt år, ville alle mine første anstrengelser bli gjort til skamme, og alt være tapt.

Jostein Gaarder (2003). Appelsinpiken

Gå til Smakebit på en søndag for fleire smakebitar!